Istanbul, Tyrkia
Der hvor den livlige Göksu-elven møter det blå Bosporos, ligger Anadolu Hisarı – eller den anatoliske festningen – stille og diskret på den asiatiske bredden av Istanbul. Her står du omgitt av eldgamle steinmurer som har sunket ned i grønt løvverk, mellom sjarmerende trehus langs vannet og kafeer i skyggen. Men bak det fredelige utseendet skjuler det seg hundrevis av år preget av maktkamp og ambisjoner.
Mer enn seks hundre år tilbake, mot slutten av det fjortende århundret, ga den osmanske herskeren Bayezid den første ordre om å bygge denne festningen. Bayezid forsto at den som kontrollerte Bosporos, satt med nøkkelen til Konstantinopel – regionens viktigste by. Her, ved det smaleste punktet på sundet, som bare er omtrent syv hundre meter bredt, hadde festningen utsikt over hvert skip som forsøkte å ta seg mellom Svartehavet og byens sentrum. Den indre borgen ruvet innenfor de høye yttermurene og tre tykke vakttårn. I festningens tidlige dager var eneste inngang via en trebro som kunne heves. Soldater tok seg inn på trange tretrapper og holdt vakt over farvannet under.
Flere tiår senere forsterket nok en stor sultan, Mehmed den andre, Anadolu Hisarı og lot bygge Rumeli Hisarı rett over vannet på motsatt side. Sammen kuttet disse tvillingfestningene forbindelsen til Konstantinopel fra sjøen. Den samlede styrken deres avgjorde skjebnen til den gamle byen og gjorde det mulig for osmanene å ta den til slutt. Etter erobringen mistet Anadolu Hisarı sin militære betydning, og fikk nye roller – først som tollstasjon og senere som fengsel.
Gjennom århundrene har festningen tålt både stormer og glemsel. Veier har skåret gjennom deler av yttermuren, og noe av det opprinnelige preget har forsvunnet. I nyere tid har omfattende restaurering, ledet av Istanbul kommune, bevart restene og sikret at ånden fra osmansk arkitektur lever videre i de solide steinmurene og det klassiske uttrykket.
I dag ligger Anadolu Hisarı midt i et sjarmerende nabolag, omgitt av gamle herskapshus langs vannet som forteller historier om svunne imperier. Selv om festningens indre ikke er åpen for besøkende, kan man rusle i de trange gatene omkring, nyte sjøpromenaden og kjenne historiens nærvær i sol og bris.
Ser du nøye etter, vil du finne spor etter den gamle vindebroen, skyteskår og tykke passasjer hvor soldater en gang hastet mellom postene. Lokale forteller at selv som fengsel var festningen fryktet, nettopp på grunn av isolasjonen mot vannet. I dag er Anadolu Hisarı et fredelig minne fra fortiden – stille, solid og en levende påminnelse om alt som har utspilt seg der hvor kontinentene møtes.
Lytt til denne og andre guider i appen vår
